Mi kjære TUPPELINE

Mi kjære Tuppeline døde i går og er blitt begravd på garden vår. Ei gammal snill dame som har vore ein spesiell venn i mange år. Høner er ikkje dumme har eg erfart og høner likar famileliv.
Tuppeline vart sikkert minst 6 år, eg er komen ut av telling, men vi har hatt henne lenge. Vi hadde 2 slike Cocin-høner, men den eine døde for 3-4 år sidan. Cockin arten er ein ekstra stor sort , er tung og veldig lite flyvedyktig. Men ho har vore hagehøna mi i alle år, joggar vraltande bort til oss når vi et, grillar og når eg ropa på henne. Og ho har holdt seg i hagen ved huset og løa heile tida. Ein gong for ho inn til naboen, men det var fordi mannen min stod der og prata!

Ho kosa seg med godbitar frå handa mi. Tuppeline la store brune egg i sin ungdom, men no er det lenge sidan siste egg! Men eg har beholdt henne likevel, for eg tenkjer ofte på at dei som td. har hund,..... dei forar og passar på dei òg, men får heller ikkje egg!!
Eg må nok ha meg ei ny Tuppeline snart, for dette er ein utruleg rolig og godlynt rase.

Her er Tuppeline i lag med den einaste høna eg har att no, ei Islandshøne. Dei har nok fått prata litt ut sine nifse opplevingar den siste tida. For tidleg i mai hadde dei besøk av Mikkel Rev, han tok hanefar og ei brun høne ei natt vinduet stod ope, og ein kan berre tenkje seg marerittet til desse to hønene som overlevde.
Skal bestille meg verpehøner ut på seinsommaren, så då skal eg nok fråtse i egg igjen håpar eg.
Klukk klukk, høyrer gjerne trøsteord frå andre Hønemødre.